Best uten ball, del II

BILDE: Ole Erik Hansen poserer sammen med maleri av Peter Hol. Hol var bedre enn Hansen i turn, skihopp og skøyter. Hansen er bedre i muntlig og var sannsynligvis en bedre fotballspiller. Han er dessuten en av de virkelig store lederne i I.F. Odd gjennom tidene.

Foto: Per-Eirik Hekkelstrand

1. Thor Sem som overgangsagent

«Alle» som var interessert i fotball i Skien på begynnelsen av 1960-tallet visste at Skiens Ballklubb hadde et stortalent i Thor Sem. I 1965 valgte han å prøve lykken i Odd som 20-åring. Ikke bare fikk Odd en spiller med kraft og sisu. Han ble raskt det som ofte kalles en ”publikumsspiller” som kunne finne på å foreta seg uventete ting, både med og uten ball. I løpet av sin karriere fikk han også med seg seks U-landskamper. Hvor han hentet energien sin fra i kamp etter kamp, ble det spekulert i. Han er vel den eneste spilleren i nyere tid som kunne være best på byen om lørdagen, og suveren på banen dagen etter. Det er ikke mange som har stilt nydusjet på stadion før kampstart. Det gjorde Sem. Han hadde for vane å ta seg en løpetur søndag morgen for å få gruffet ut av kroppen så han var klar da dommeren blåste kampen i gang.

Det var i en tid hvor skillelinjene mellom et aktivt sosialt byliv og livet på stadion var ganske så utydelige for mange. Og om Thor Sem kan det sies at han førte an på begge arenaer.

Da boka «Veien tilbake. Odds Ballklubb 1968-1998» kom ut med Herulf Gram Dokka, Roar Gunleikskaas, Per Arne Løkaas og undertegnede kom ut, fikk vi et problem med hva vi skulle ta med av historier med Thor Sem i sentrum. Èn sak skilte seg imidlertid ut. Det var den gangen han engasjerte seg i en overgangssak i 1977. Vi siterer:

«Vi satt en gjeng der en lørdagskveld og snakket om at Ole Dyrstad hadde kommet til distriktet, men at han var gått inn i Urædd. Ewald Kihle var der også, og han sendte oss i en bil til Porsgrunn for å finne Dyrstad. Det gjorde vi og skjenka på han i leiligheten min, og det endte med at han skrev under for Odd. Neste dag våknet Ole i en stol og spurte hva han hadde gjort om natta, og da fikk han beskjed om at han nå var odder.»

Agent Thor Sem spilte 235 kamper for Odd mellom 1965-1977. For Ole Dyrstad ble det med 39 kamper i 1977-1978 før karrieren skjøt fart i Skeid.

2. Aldri på en søndag

Breviksgutten Inge Moholt var litt av publikumsfavoritt på Falkum på slutten av 1970-tallet. Sjøl om han var glad i å trene, var vingspilleren ikke blant de ivrigste til å ta tak bakover på banen. Han løp heller ikke etter ballen uten å ha gode sjanser til å lykkes.

Trener Kjell Erhard Johannessen hadde et litt annet syn på arbeidsmoral. Under en kamp på Stadion i Kjell Erhards siste sesong som trener i 1978, fikk publikum overhøre en replikkveksling som sent vil bli glemt av dem som var innenfor hørevidde under søndagskampen.

Kjell Erhard var svært misfornøyd med arbeidsinnsatsen og ga uttrykk for dette i høye ordelag. Da så Inge Moholt ikke løp helhjertet etter en ball, ropte treneren høyt:

- Jobbe, jobbe, jobbe, Inge!

Da snudde Moholt seg mot treneren.

• I dag det er søndag?

3. Tapt og funnet

Noen oddspillere er født sånn, andre er blitt sånn. Peder Tørdal er definitivt født odder. Hn vokste opp et steinkast fra stadion, plukket flasker under tribunen, smugspilte på grassbanen fra han var en neve stor, og gikk gradene fra lilleputt til a-laget. Før en skade satte en stopper for karrieren hadde han fått med seg 222 kamper og scoret 69 mål. Han er sannsynligvis også den hodespilleren som har gjort seg mest gjeldende etter Jeja. Han var også ganske kjapp med innsiden av pannebrasken.

I 1979 møtte Odd Sarpsborg hjemme. Etter 35 minutter måtte han forlate banen med albuen ute av ledd. Det gjorde ikke nevneverdig inntrykk på frilansjournalist, tidligere fotballformann og annonseselger, Per N. Bratsberg. Han dekket kampen for Varden og ga Tørdal det glatte lag.

Dagen etter demper Tørdal pasningen fra Bratsberg og fyrer løs på hel volley i form av et innrykket dementi i Varden under spalten «Tapt og funnet»:

Dementi

ang. Vardens sportsref. 2.7.79

Det medfører ikke riktighet at jeg helt har mistet både teknikk og ballfølelse.

Peder Tørdal

4. Høye på pæra

I sitt siste år som spiller, i 1983, ble Geir Karlsen også engasjert i klubbens støtteapparat. I 1984 ble han valgt til sportslig leder. Da trener Lennart Søderberg trakk seg midt i sesongen, måtte han i første omgang steppe inn som nødløsningstrener sammen med Peder Tørdal. Etter ett år takket Dovregubben nei til gjenvalg som leder. I en samtale i 2018 fortalte han om årsakene til at han ikke orket mere.

”Jeg hadde mer enn nok med å være sosialarbeider på jobben om jeg ikke skulle være det på fritiden, også. Spillerne kom ustanselig med ting de ville jeg skulle ordne opp i. De var store stjerner på byen noen av dem, men de hadde helt urealistiske selvbilder som fotballspillere. Eller som Per Heldal en gang sa det: Tenk om vi kunne kjøpe spillere for hva de er verdt, og så selge dem for hva de tror de er verdt.”

Skrevet av Eivind Blikstad