Best uten ball, del I

BILDE: Ole Erik Hansen poserer sammen med maleri av Peter Hol. Hol var bedre enn Hansen i turn, skihopp og skøyter. Hansen er bedre i muntlig og var sannsynligvis en bedre fotballspiller. Han er dessuten en av de virkelig store lederne i I.F. Odd gjennom tidene.

Foto: Per-Eirik Hekkelstrand

1. Lårkort

I 1906 skulle Kong Haakon og dronning Maud overvære sin førte cupfinale, ja sin første fotballkamp overhode. Kampen gikk på på Gamle Frogner stadion i Oslo mellom Odd og Sarpsborg. En sentral oddspiller var Øivind Gundersen som denne dagen fikk sin fjerde kongepokal. Men det var neppe Gundersens pokaler dronninga kom til å huske. Det hadde seg nemlig slik at odderen ble utsatt for en heftig og kontant takling av en sarping med det klingende navn Kentucky. Dette skjedde rett foran dronningas plass på tribunen. Så heftig var taklingen at Gundersen fikk revet av seg buksa og sto der kun iført suspensorium. Pinligheten ble ikke mindre da en av oddlederne ropte med så høy røst at både spillere, kongetribune og tilskuere hørte det:

«Ikke bry deg om det, Øivind. Slike lår har dronninga aldri sett!»

2. Ikke akkurat Ibsen, men likevel..

Hvis vi går omtrent 100 år tilbake i tid, var det stadig feiring av Odds bravader på banen. Og da mener vi feiring og ikke ynkelige fyrverkeri og pyro som kun fører til hostekuler. Da Odd returnerte til byen etter et cupmesterskap, var det tog, taler, sanger, dikt og prologer. Hurraropene gjallet gjennom bygatene. Og i 1926 overgikk datidens supportere seg selv.

Stikk i strid med ekspertisens tips i hovedstadspressen, var det Odd som gikk seirende ut av bataljen med 3-0 over Ørn fra Horten i årets cupfinale. Det var Odds 10. mesterskap, og denne gangen skulle det storsatses.

Finaledagen startet med bankett i Oslo og først dagen derpå dro troppene hjem. Da Oslo-toget ankom Hjuksebø stasjon sto mottakelseskomiteen og ventet. I det toget rullet inn på Nylende stasjon var det nærmest karnevalsstemning i byen. Opp fra sentrum gikk Telefylket musikkorps i spissen for et folkehav. Der møtte de spilleren som nå var plassert på en lastebil. Kaptein Jeja Gundersen løftet pokalen og jubelen langs gatene ned mot Sportsplassen var ubeskrivelig, i følge byens aviser. 

Utenfor Turnhallen ble det holdt takketaler og hurraropene drønnet. Innenfor i Turnhallen var det nå duket for fest. Inngangspenger var kroner 3.50,-, og som det står i i boka som markerte klubbens 100-års historie i 1994: «Nye taler fulgte og sanger forfattet for anledningen ble sunget før man spilte opp til dans og glad fest».

Avisene lå heller ikke på latsiden og tok sitt kulturelle ansvar med å viderebringe dikt og sanger til det brede lag av folket som ikke deltok på banketten.

Et vers i en hyllest bare må siteres. Forfatteren er tydelig både heftig og begeistret:

«Derfor så sier vi Oddrane vant,

Ørnane tapte så tårane randt.

Og tak skal de ha for de nådde helt frem

og førte det tiende mesterskap hjem.»

3. Dypfølt anger

I motsetning til den uslitelige vandrehistorien om lokalpatriotiske spillere som ikke ville spille for Odd, så er virkeligheten helt annerledes. De fleste av de gode lokale spillerne har før eller senere «alltid» forsøkt seg hos storebror Odd. Men det fins unntak. Den spilleren som klubben helst ville ha etter krigen, var helt uinteressert i overgang. Det var møllearbeider og granittback Harry Balchen som spilte hele sitt liv for Skiens Ballklubb. Følgende historie er for god til å ta sjansen på å faktasjekke den. 

I 1950 skulle Odd spille treningskamp mot Ballklubben. Den 17 år gamle og svært lovende Kjell Reinholt skulle få prøve seg som angrepsspiller. Far til unggutten var nok litt betenkt over at sønnen skulle møte en av Norges hardeste forsvarsspillere. Han gikk derfor bort til Balchen før kampen og spurte om han ikke kunne være forsiktig med sønnen, han var jo så ung.. Og Harry Balchen tok det pent.

17-åringen steg imidlertid raskt i gradene og fikk en betydelig karriere med 244 kamper og 89 mål mellom 1951 og 1971.

Men han ble også en av de hardeste spissene i norsk fotball. Flere år senere da Harry Balchen ble minnet på episoden med den unge odderen, svarte han:

«Hadde jeg visst hvor rå han blei seinere så hadde jeg drept`n.» 

4. Gutta på hovedstadstur

I dagene før cupfinalen mot Rosenborg i 1960 virket det som om Skien hadde gått fullstendig av hengslene. Byen var alvorlig angrepet av ”finalefeber”, noe man ikke hadde vært i nærheten av siden sist Odd var i cupfinalen – og det var så langt tilbake som i 1937. Mens halve byen skulle overvære kampoverføring i Turnhallen, planla den andre halvdelen å se kampen ”live” på Ullevaal.

Av de 31.135 tilskuerne som overvar den første finalen, 23. oktober, var det svært mange skiensfolk. De kom med busser og tog. NSB hadde annonsert med finaleekspressen ”Oddpilen”, men alt ble utsolgt med en gang. Men i motsetning til i dag, hadde NSB skikkelige vyer. ”Oddpilen 2” ble annonsert som dubleringstog, og de reisende ble attpåtil lovet underholdning på turen av Skien Teaterforening.

En av oddpatriotene går det fortsatt frasagn om. Sammen med sine kamerater gikk han av toget på Vestbanen, men skulle rekke et ærend i sentrum før kampen startet. Da dommeren blåste finalen i gang, var mannen ikke på plass. Midtveis ut i omgangen kom han imidlertid heseblesende. Han hadde satt seg på trikken til Kampen og det tok sin tid før han oppdaget at Kampen og kampen var to forskjellige ting.

5. Nei til reklame

Som spiller tapte vel Ole Erik Hansen knapt en verbal duell. Den skuddsterke og dribleglade wingen mente mangt om mye, men samtidig var det få som kom il å nedlegge et så stort engasjement for både fotballgruppa og Idrettsforeningen som han. Men også folk som er særdeles gode i muntlig må før eller siden gå på et nederlag. Og det er særlig et tap som det ble humret mye av i garderobe og på tribunen.

I 1969 var det klart at det gamle amatørregimet i fotballen var på vikende front. Budsjettene ble vanskeligere og vanskeligere å få til. Inntektene måtte bare økes, og økte billettinntekter var ikke tilstrekkelig. En dag under et spillermøte, varslet trener Kjell Erhard Johannessen at det muligens kom til å bli aktuelt med reklame på draktene for å få opp inntektene. De fleste hadde ingen klare synspunkter – bortsett fra Ole Erik. Han var sterkt i mot forslaget.

«Jeg vil ikke risikere å løpe rundt på banen med Tabernaklet på Ryggen!»

Skrevet av Eivind Blikstad