Den gang Norge hadde to Odd-lag

To dager før, på 17. mai hadde Trondheims varaordfører og redaktør av arbeideravisa Ny Tid Martin Tranmæl holdt tale om de store utfordringene for arbeiderklassen med krig i Europa og dyrtid. Men bare en av stifterne av laget var tilstede på Folkets hus for å høre på Tranmæl. Resten av guttegjengen prioriterte forberedelsene av det som skulle skje 19. mai. Stiftelsesmøtet skjedde i friluft oppe ved Rosenbergsletta – på det inngjerdede jordet som ble forpaktet av Bakkaunet gård.

Det var syv gutter tilstede på stiftelsesmøtet men den samlede medlemsflokken var egentlig på tolv – de fleste i 17-års-alderen. Disse tolv var også i starten selve laget. Et styre på tre ble valgt men så gjenstod å gi den nye klubben et navn. Inspirert av Odd fra Skien foreslo Gunnar Gravem som også ble Odds og dermed Rosenborgs første formann, at navnet måtte være Odd og dette ble enstemmig vedtatt.

Klubben hadde en årskontingent på 25 øre det første året. De trente i skogholtet i området ved Rosenborg men først etter et år deltok klubben i en regulær kamp mot en annen privatklubb. Å delta i kamper mot den organiserte idretten i Fotballforbundet var utelukket. Odd spilte i 1918 kamp mot Falk og vant knepent 2-1. Spillerne var unge arbeidere og det hendte at Odd bare greide å mønstre åtte-ni mann til kamper grunnet skiftarbeid.

Odd Trondhjem 1917

Fra 1919 begynte Odd å spe på klubbkassa med inntekter fra dansekvelder som ble meget populære i Trondheim. Utover i 20-åra gikk det trådt men det kom etter hvert nye krefter til. I Rosenborgs jubileumsbok forfattet av Geir Svardal fra 2007 heter det: ”En hel gjeng unggutter – i veteranenes øyne var de i bunn og grunn ennå en samling ”snørrunger” – meldte seg inn i Odd. Så mange ble det at de kunne komponere et juniorlag.

De var gode – målt i talent antagelig langt bedre enn ”gamlingene” som stifterne nå ble kalt. Og ungdommene var utålmodige. Veldig utålmodige. De følte at ”gamlingene” mer eller mindre hadde gitt opp kampen om å få klubben tatt opp i fotballkretsen.”

Det var ingen tvil om at Odd var på høyde sportslig – men laget var utenfor hovedmiljøet som ”privatklubb” og kunne ikke komme videre i sportslig avansement. Odd presset på mot fotballkretsen for å komme inn i det gode selskap. Og det skjedde også et generasjonsskifte i ledelsen i årsskiftet 1925/1926.

På årsmøtet 16. januar 1926 tok Richard Olsen over som formann og dette generasjonsskiftet fikk følger. En av Olsens første handlinger var å søke om medlemskap i Trondhjem distriktslag for Idrett. Dette ble godkjent i juni 1926.  Men fortsatt måtte Odd ha godkjenning fra Trondhjems fotballkreds. Denne godkjenningen fikk Odd i desember samme år etter aktiv lobbyvirksomhet overfor de andre medlemsklubbene.

Etter vedtaket i ”Trondhjems fotballkreds” gikk alt slag i slag for Odd. Norges forballforbund tok stilling til saken og sa som det heter i Rosenborgs jubileumsbok: ”Historien om gutte- og privatklubben Odd sang på siste verset. Når klubben formelt skulle opptas i krets og forballforbund, måtte det skje under nytt navn. Norges forballforbund hadde allerede et medlem som gikk under samme navn, og det var selve aristokraten i norsk fotball, Odd fra Skien.”